Studieturen England - 2004

Studieturen England - 2004

Program studietur England 13-17. oktober 2004

18 ble med på til studietur Birmingham:

Knut H. Bergsland, Jens Johan Boysen, Joakim Dørum, Bjørn Egner, Jørn Flo, Anne Guri Grimsby, Hans Haugejorden, Pål Kavli, Elizabeth Kimsås, Ole Klemetsen, Anne Lamer, Harald Leikanger, Agnar Nikolaysen, Vigdis Sjetne, Eivind Solheim, Dag Spangen, Gine Støren, Tor Winsnes.

Program

Programmet omfattet Norfolk & Norwich Universitetssykehus, samt et barnesykehus, et psykiatribygg, et helsesenter og en helsepark i Birmingham-området. Vi satset på å finne gode eksempler fra bygg utenom helsevesenet også. Vi fikk også med oss et foredrag om engelsk helsevesen/ sykehusutbygging i Ove Arups kontorbygg i B'ham. I den forbindelse fikk vi også med en omvisning i et kontor i åpent landskap og med naturlig ventilasjon.

Reise

For Oslo-folket startet turen på Gardermoen onsdag 13.oktober kl 0745 og retur på Gardermoen ble søndag 17.oktober kl 1625. Det gjorde det mulig å komme hjem samme kveld selv om man bor langt unna Oslo. Tilslutning til andre byer ordnet seg greitt.

Prisen for turen vil ble kr 9 500, og vil inkludere to fellesmiddager – torsdag 14. og fredag 15.oktober, hotell (Ibis Hotell, Ladywell Walk, sentralt i Birmingham), reise Oslo - Heathrow – Norwich – Birmingham - Kastrup – Oslo og lokal transport i Birmingham. Denne gangen var alle samlett i 3 fellesmiddager og det er trolig nytt i historien. Det hører også med at nesten alle var til stede i den 4. middagen.

Kidderminster Treatment Center

Rapport fra besøk 13. oktober 2004, kl. 0930 – 1200.

Kiderminster treatment center er et reslutat av en større omorganisering av spesialisthelsetjenesten i Worcestershire.

Worcestershire, med en befolkning på 550.000, hadde på 1990-tallet 3 sykehus med full akuttberedskap, hvorav Kidderminster Hospital var det ene. Sykehuset hadde bl.a. kirurgisk akuttberedskap, fødeavdeling, barneavdeling og spesialiserte indremedisinske funksjoner med døgndrift. Det ”gamle akuttsykehuset” ble beskrevet som et pasientfokusert lokalsykehus, godt integrert i lokalsamfunnet og med en stabil, engasjert kjerne av ledende spesialister.

Restruktureringa av spesialisthelsetjenesten i dette området har fulgt de samme konfliktlinjer jeg kjenner fra mange års arbeid med funksjonsfordeling og omorganisering av bl.a. føde- og kirurgisk akuttberedskap - først i Nordland fylkeskommune og siden i Helse Nord. Omorganiseringa i Worcestershire ble besluttet i år 2000 etter massiv lokal motstand. Kampanjen for å hindre nedskalering av Kidderminster førte til at lederen for kampanjen, dr. Richard Taylor, ble valgt til medlem av Parlamentet. Han er i dag Parlamentets eneste uavhengige representant. Les mer her www.healthconcern.com

Den lokale kampanjen fremstår som årsaken til at NHS ikke gikk til sterkere sentralisering/nedlegging av Kidderminster, men i stedet valgte å videreføre et nedskalert sykehustilbud i området. Kidderminster er langt på vei det vi i Norge vil kalle et nærsykehus med klare innslag av både 1.linje – og 2.linje-tjenester.

MAAP Architects fikk i 2002 oppdraget med å omdanne 2 eksisterende bygninger i Kidderminster Hospital til et behandlingssenter (The Treatment Center) med vekt på elektiv dagkirurgi og polikliniske tjenester og en skadeenhet inklusive et senter for primærhelsetjenester( Ambulatory Care Center). Mungo Smith fra MAAP Architects deltok i omvisningen og bidro til en meget god presentasjon av anlegget.

Det ble både fra arkitekt og administrativ ledelse lagt vekt på at prosjektet var basert på målsettinger om at nye bygningsmessige løsninger skulle fremstå som pasientvennlige – åpne, vennlige og tilgjenglige, samtidig som det skulle legges til rette for nye organisatoriske prinsipper med nedtoning av tradisjonelle avdelingsgrenser og fremme en kultur basert på tverrfaglig kommunikasjon, forskning og utvikling.

Funksjoner

Første etasje i anlegget har 2 innganger. En hovedinngang for normal dagaktivitet med bl.a. resepsjon, kafe, ø/n/hels-poliklinikk, noen butikkarealer. Skadeenheten(minor injury unit (miu) og primary care center (pcc)) har egen døgnåpen inngang. Jeg er noe usikker, men oppfatter denne enheten å være noe tilsvarende det vi kjenner som en døgnåpen legevakt.

I andre etasje finner vi polikliniske funksjoner med resepsjonsskranker, konsultasjonsrom, store, åpne ventearealer samt røntgenavdeling, øyeavdeling med dagkirurgiske stuer og en dialyseavdeling (kapasitet: 19 samtidige dialyser)

Tredje etasje inneholder behandlingsfunksjoner, 4 operasjonsstuer, gastro/endo poliklinikk, 1 ortopedisk sengeposte( 25 enkeltrom pluss 4-sengs observasjonsenhet), en post med 19 enkeltrom for korttidsopphold og faciliteter for personalet.

Fjerde etasje inneholder en jordmorstyrt fødeenhet, men er i hovedsak forbeholdt administrative arealer, undervisning og bibliotek.

Totalt utgjør anlegget 13.683 m2 . Netto kostand (net cost) bygg (antar at det er ex. utstyr) oppgis å være £20 mill., tilsvarende en netto kostand pr. kvm på i underkant av nkr. 17.000,-.

Inntrykk

Mitt helhetsinntrykk av anlegget er meget bra.

Fra en lys, åpen hovedinngang ledes vi fram mot resepsjonen. Denne ligger i et atrium i full bygningshøyde med overlys gjennom takkonstruksjonen. Atriet er opprinnelig en gårdsplass og knytter nå sammen de to opprinnelige bygningene som inngår i anlegget. Atriet med resepsjonsområdet etablerer et velfungerende veikryss med enkel orientering mot et sentralt trappeanlegg og heisbatteri. Både heis og trapp er ganske dominante konstruksjoner. Utforming og materialvalg, bl.a. bruk av laminert glass, bidrar etter min oppfatning til at vi også i den vertikale bevegelsen i bygget beholder inntrykket av oversikt og enkel orientering. Sammen med fargevalg, overlyset og annen lyssetting synes jeg dette gir et åpent og vennlig uttrykk.

I annen etasje er det et stort ,åpent venteområde for polikliniske pasienter. Det er 4 fremskutte resepsjonsskranker med konsultasjonsrom i bakkant. Dette ser ut til å fungere utmerket. Selv med mye folk i venteområdet var det etter det jeg kunne oppfatte lite støy. Fra resepsjonist vi snakket med ble det hevdet at åpen skranke fungerte godt.

Jeg kan ikke gi en vurdering av om det er spesielle forhold i utformingen av arealet, valg av materialer mv. som bidrar aktivt til støydemping, Det jeg primært la merke til på denne etasjen var bruken av parkett i publikumsområdet. Det synes jeg gir et godt signal om at en prioriterer kvalitet i materialvalget i viktige publikumsområder. Dette var et av flere eksempler på at konseptet ble kart reflektert i valg av løsninger. Øye og røntgen har jeg ikke spesielle kommentarer på. Derimot synes jeg at dialysen så bra ut. Enheten var ennå ikke tatt i bruk. Vi så igjen et resepsjonsområde som er mer vesentlig mer åpent enn vi standard er vant til hjemme. Ingen ekspedisjonsluke med tilhørende kontor i bakkant. Bare en enkelt utformet skranke som jeg oppfatter som ”konsepttro” og som styrker inntrykket at begreper som nærhet, vennlighet og åpenhet er realiteter i valg av løsninger.

Mungo Smith henviste til St. Olav og sengetun som det idemessige grunnlag for utforming av sengepostene i tredje etasje. Vi gikk ikke inn på organisatoriske prinsipper for driften av postene, men etter det jeg forsto var det ikke gjort forutgående analsyer av personalkostander og drift. I tillegg til valg av glass ut mot korridor for å lette observasjon mv., er hovedinntrykket at sengerommene er store, med stort bad, godt utstyrte og rike på detaljer i utforming og materialvalg. Dette har jeg inntrykk av er et resultat av føringer eksisterende bygningskropp har gitt, og som arkitekten har brukt mye tid på å utnytte og tilpasse seg. Ingen rom fremsto som helt like. Dette gir et svært positivt inntrykk av variasjon og omtanke i valg av løsninger. Det ga utvilsomt et bedre inntrykk enn det vi ofte får fra nybygg der det gjerne implementeres et standard sengerom. Jeg ser ikke bort fra at mitt synspunkt er farget at vi i Nordlandssykehuset satser på modernisering og ombygg av eksisterende anlegg, og at jeg lett blir begeistret av åpenbart vellykkede eksempler på valg av strategi tilsvarende vår egen.

Fjerde etasje inneholdt en liten, jordmorstyrt fødeenhet. Det ble tatt imot ca. 250 – 300 barn på et selektert, lav-risiko utvalg av fødende. Funksjonen var oppe til revisjon, igjen et element av gjenkjenning i forhold til norsk lokalsykehusdebatt hvor små fødeenheter lever en noe utsatt organisatorisk tilværelse.

Samling av administrative funksjoner, undervisning og bibliotek fremstår som ei god løsning. Møte- og undervisningsrom var samlet rundt et felles areal med et antall sofagrupper. Besøket ble avsluttet i dette området med servering av lunch, velsmakende småretter og med noen oppsummerende verbale innslag fra vertskapet. Knut avsluttet det hele med overrekkelse av isbjørn og poengterte at byggets vennlighet på en utmerket måte hadde blitt reflektert i vertskapets vennlighet.

Kanskje er det slik at når en møter et bygg som umiddelbart stimulerer de positive følelsene, tones kritiske holdninger ned. Det kan ligge både læring og strategi i en slik tanke. Skulle jeg nevne noen betenkeligheter, må dette gjelde den gjennomførte åpenheten i ekspedisjoner/pasientmottak. Det ville ha vært interessant å få en evaluering av dette med grunnlag i driftserfaringer. I noen områder var innsyn og mangelfull skjerming allerede påpekt. Takkonstruksjonen produserte sjenerende støy i sterkt regnvær. Fra ansatte ble det hevdet at det var nødvendig å få gjort noe med dette. Hvordan dette kan løses samtidig som konstruksjonens positive funksjon i forhold til lys mv. ivaretas, vites ikke.

Til slutt må det nevnes at dette prosjektet var gjennomført etter tradisjonell entreprisemodell i regi av NHS. Det var mao. ikke et PFI-prosjekt (public finance initiativ). Arkitekten la vekt på at dette ga større muligheter i planarbeidet, samtidig som han fremhevet at de som firma hadde et timeforbruk på prosjektet som gikk vesentlig ut over det budsjetterte. Dette synes jeg bekrefter inntrykket av at det er brukt betydelig tid i planlegginga av prosjektet. Det er beklagelig at den merverdi dette har tilført bygg, eier og pasienter ikke belønnes skikkelig.

For denne rapportør, var besøket ved Kidderminster Treatment Center turens høydepunkt.

Eivind Solheim, direktør, Nordlandssykehuset HF.

Trykk her for å se høydepunktene, bildene fra Mungo Smith. MANGE FOTO FRA TUREN 

Birmingham Childrens hospital

Besøket på Children`s Hospital ble vel noe annerledes enn det vi hadde forestilt oss. Dette skyldtes kommunikasjonssvikt mellom Helseforum og sykehuset. Vi hadde nok ikke vært tydelige nok på hva vi egentlig ville. Men 2 stk fra sykehuset stilte velvillig opp for oss og ga oss generell informasjon om sykehuset. Jeg fikk dessverre ikke med meg navnene, men den ene var arkitekten tiknyttet sykehusdriften og den andre en som hadde et økonomisk ansvar.

Sykehuset ble grunnlagt 1862 og er bygget i victoriansk stil, arkitekt var William Hensman.

Det var i utgangspunktet en flott bygning med vakre hager med frodig vegetasjon.

  

Sykehuset ligger midt i byen, og er i dag ikke særlig godt egnet for et barnesykehus. Det ligger omringet av store trafikkerte veier på alle kanter, en av dem hovedavkjøringsvei fra motorveien. I tillegg består bygningen av en vanskelig bygningsmasse for dagens sykehusdrift, med gamle sengeposter bygget etter Nightinggale-prinsippet. Behovet for p-plasser er 1200, men de har pr i dag kun 300. Tre innganger betjener sykehuset; en akuttinngang, en for innleggelser og en for poliklinisk behandling. 

Fra gammel tid hadde sykehuset et ventilasjons- og oppvarmingssystem som var bygget på naturlig oppdrift. Dette er ikke lenger i drift, men de gamle tårnene for utlufting eksisterer fremdeles. Likeledes de rikt utsmykte søylene innvendig som ble brukt for å skjule kanalene

 

Sykehuset er ett av fem spesialsykehus i England bare for barn. Siden 1998 har de hatt tilhold i dagens bygningsmasse. Det ble ikke gjort noen brukerundersøkelser da de skulle flytte. Et firma ble innleid og ga innspill til hva de trodde barn og brukere ønsket. Det ble også bygget en ny blokk til 30mill. pund da de flyttet, men denne fikk vi ikke se og heller ikke vite særlig mye om (så vidt jeg oppfattet).

Sykehuset har i tillegg til 40 spesialiteter også et akuttmottak. Det fungerer som et lokalt sykehus for alle sykdommer og som et internasjonalt sykehus for hjerte-karsykdommer, faktisk det største i Europa!

Sykehuset har 250 senger, 950 sykepleiere, skole med 20 lærere. Alle postene har i prinsippet barn opp til 16 år. De har også en sengepost for mental pleie på lokalt grunnlag. Det er planlagt et nytt undervisningssenter for studenter.

Etter orienteringen ble vi vist rundt, mesteparten av tiden på utsiden av bygget. De av oss som hadde hengt av seg ytterklær i garderoben (og det var de fleste), syntes nok turen ute ble i lengste laget. Denne dagen var det nemlig relativt kjølig og fuktig!

Vi fikk også lov til å komme inn i en sengepost, sengepost for ortopedi og brannskader. Dette var en emosjonelt rystende opplevelse. Utgangspunktet for sengeposten var en Florence Nightinggale sal. Denne var bygget om og inneholdt senger for 20 pasienter, stort sett fordelt på 4- og 2- sengs åpne nisjer med forheng mellom sengene og mot korridor og noen 1-sengsrom med glassvegg mot korridor. Posten ble oppfattet som trang og stressende. I tillegg til sengene for barn var det presset inn overnattingssenger for foreldre.

Veggene var fullstendig dekorerert som en freske med ulike motiver som var ment å glede barna. Denne var donert av en eller annen bedrift. Utsmykningen gjorde inntrykket ennå mer kaotisk. Sykehuset var selv misfornøyd med utsmykningen. Dessverre fikk vi ikke ta bilder her inne av hensyn til pasientene.

Vi var også inne i mottaket. Dette hadde en begredelig adkomstsituasjon, klemt inn mellom hovedinngangen og ambulanse-/helikoptermottaket.

Her var det også en utsmykning som var lite tilfredsstillende for pasientene. Denne besto i naive bilder malt med tykk sort strek og fargelagt i sterke farger. Det viste seg at barna overhodet ikke lot seg engasjere og det ble besluttet at mottaket måtte få en ny design.

Dette var utgangspunktet for et prosjekt som engasjerte sykehuset og arkitekten for øyeblikket. Det ble nedsatt en gruppe som skulle studere hvordan barn egentlig ønsker at omgivelsene skal se ut. Gruppen reiste rundt til forskjellige sykehus og spurte barna spesifikt om hvordan de ønsket å ha det.

Resultatet ble vist på skisser. I og med at pasientgruppen er barn opp til 16 år, hadde de delt mottaket inn i tre; barneområde/lekeområde, tenåringsområde og en avdeling med musikkbokser med hodetelefoner som kunne betjene alle aldersgrupper. 

Vi ble vist en utsmykning sykehuset var meget godt fornøyd med og som var blitt til på bakgrunn av studiene utsmykningsgruppen gjorde. Mellom to bygningsdeler (ny og gammel) ble det opprettet en utvendig glasskorridor som et frittstående element. Denne var opprinnelig tenkt bygget i klart glass. Det ble engasjert en kunstner for å fargesette glassene etter en ide fra et annet sykehus. Resultatet ble en ”regnbuekorridor” der vegger og saltak ble foliert i regnbuens farger. Dette ga et fantastisk uttrykk av farger inne i korridoren, noe som også barna lot seg begeistre av. Så snart de fikk anledning, føk de inn i korridoren og sang ”singing in the rain”.

 

Penger til sykehusdriften i England blir delt ut fra en sentral bank etter et strengt system. Resultatet av pasientbehandlingen er avgjørende for hvor mye sykehuset får tildelt. Kriterier for tildelingen er blant annet:

  • hvor lenge pasientene ligger inne
  • hvor mange som blir friskere
  • hvor mange som må tilbake for ny behandling
  • hvor mange som dør

Oslo 28.oktober 2004, Anne Lamer, Medplan arkitekter

 

Foto fra turen

Neste studietur: Studieturen Belgia - 2005 Forrige studietur: Studieturen Milano - 2003