Studieturen Belgia - 2005

Studieturen Belgia - 2005

Program studietur Belgia 19-23. oktober 2005

Belgiaturen var det 14 påmeldte

Program

Programmet omfatter nyere sykehus, inkludert ombygginger, psykiatribygg, eldreboliger og servicesenter. Vi forsøker på å finne gode eksempler fra bygg utenom helsevesenet også. Vi får et foredrag om belgisk helsevesen/ sykehusutbygging.

Reise

For Oslo-folket starter turen på Gardermoen onsdag 13.oktober kl 0745. Tilslutning til andre byer ordner seg trolig greitt, muligens mot et lite tillegg i prisen. Tilslutning betinger overnatting i Oslo/ Gardermoen. Tilslutning og overnatting dekkes ikke.

Bildet er fra "de Bitjes" som hadde mange spennende kvaliteter og interessante filosofier.

Prisen for turen vil bli kr 10 500, og vil inkludere to fellesmiddager – torsdag 20. og fredag 21.oktober, hotell (Ibis Gent Kathedraal, sentralt i Gent), reise Oslo - Brussel – Oslo og lokal transport i Belgia (buss). Dere må være forberedt på å måtte dekke noen kostnader, og selvsagt måltider utenom frokost og fellesmiddager.

Vennlig studieturhilsen Knut H. Bergsland m.fl.

Universitetsykehuset i Gasthuisberg Leuven

Belgia: 10 millioner innyggere, delt i Flanderrn (60%), Vallonia og Brussel, som er dels fransk, dels flamsk.

Vi fikk ikke grep om organisering og oppgaveinndeling i belgiske sykehus, men fikk etter hvert peiling på noen forhold som er med å styre helsetjenesten og sykehusplanleggingen. Det er ikke fritt sykehusvalg i Belgia i vår forstand. Regionene har bortimot totalansvar for sine opptaksområder, og pasientene henvises av sykehusleger videre til spesialister som best håndterer vedkommendes lidelse.

Leuven kart Leuven

UZ Leuven er en del av et flamsk sykehusnettverk som samarbeider om kliniske oppgaver, men også om eiendomsforvaltning. UZL består av 4 sammenkoplede sykehus. Hovedsykehuset, med ca 1400 senger, Sint-Pieter og Sint-Rafael med ca 200 senger og Pelleberg med ca 300 rehabiliteringssenger. Ca 85 senger er for psykiatri.

UZ Leuven har årlige driftskostnader på 550 mill Euro, 7961 ansatte som yter 5500 årsverk. 1000 leger, hvorav 500 i utdanningsstillinger. Dette er det samme, eller litt mer enn norske sykehus. Legene har kontrakter med sykehuset, ikke direkte ansatt som hos oss. Årlig har man ca 63 000 innleggelser, 100 000 dagbehandlinger og 450 000 polikliniske konsultasjoner. Gjennomsnittlig liggetid er 8,5 dager, ned fra 10,5 dager i 1995.

Sykehustomta er på 48 ha. Totalt utgjør eiendomsmassen 2- 300 000 m2, i følge de Coster. Vårt inntrykk var et annet. Bygningsmassen var enorm, og besto etter vår mening snarere rundt 1 000 000 m2. Sykehuset lå i skrånende terreng, og man utnyttet dette til en nivådeling av ulike funksjonstyper. Sammen med sykehuset er det Medisinske Fakultetet ved Universitetet i Leuven, med 1200 ansatte og en årlig omsetning på 80 millioner Euro.

Sykehuset er divisjonalisert, (22 divisjoner), etter en omstrukturering i 1999, som var følge av en økonomisk og finansiell krise. I 2005 drives sykehuset med overskudd. Det er en sterk endring i retning dagmedisin ved UZL. Konkurransen mellom sykehusene øker, og UZL utdanner en rekke leger som går til konkurrentene. Belgia/ Flandern lider under sykepleiermangel, og får ikke tilskudd fra andre deler av Belgia eller omkringliggende land, dels på grunn av lave lønninger.

Leuven

Dette sykehuset var en mastodont, bygget i tre hovedutbygginger siden 1970-tallet. Først bygget man et pediatrisk sykehus med 250 senger, i 1982 et anlegg for kirurgi. I 1990 kom et onkologibygg, og i 1995 et laboratoriebygg. man bygget lavbygg for medisinske servicefunksjoner, inntil et sengetårn, og med laboratorier i lavbygg på den andre siden. Sykehuset hadde et gjennomgående rørpostsystem, men det var ikke dimensjonert for å ta blodposer.

Sengeområdene var delt inn i poster på 30 senger, som lå rygg mot rygg, slik at de kunne dele funksjoner om natten. (kjøkken, mv.) 80 % tosengsrom. 20% ensengsrom. WC-rom til hvert rom, men uten dusj. Felles bad på gangen. Alle rom var standardiserte. På grunn av akseavstander på 360, var den innerste sengen på tosengsrommene vanskelig å ta ut. Man planlegger framtidig utbygging med akser på 390, som i Nederland.

Leuven 

Sykehuset sto overfor en videre utbygging. Det var slutt på ekspansjonsmulighetene, anlegget var allerede sprengt, med lange avstander mellom funksjoner som hører sammen. Nybygg var vurdert, men ble vurdert som umulig. Påbygg i høyden var meget problematisk, på grunn av vanskelig tilgang - i tillegg til de generelle problemene som slik utvidelse medfører for driften av sykehuset. Men man hadde bygget for mye til å kunne lage et komplett nytt anlegg. Arkitektkonkurransen om videreutvikling av anlegget ble vunnet av AWG arkitekter fra Antwerpen. Hovedtanken var å skape landsbyer i sykehusbyen, men utgangspunktet var meget vanskelig. Selve utbyggingen skulle baseres på en 20 års rive-renovere-rive syklus, kombinert med en viss nybygging.

 

 

Dette prosjektet var en inhuman kjempeslum av et sykehusanlegg, og hadde primært interesse ut fra utbyggingsproblematikken; det vil si hvordan dele inn sykehuset og etablere en overordnet struktur i et konglomerat av bygg med stadig dårligere sammenhenger. Planlagt grep var å dele inn sykehuset i soner, for henholdsvis forskning, utdanning, sykehusfunksjoner, poliklinikker og en "urban sone". Det skal etableres sterke hovedtrafikkårer, med torg i viktigste knutepunkt. Sykehusanlegget skal få en inngang for hver sone, mot ett hovedangrepspunkt i dag.

Leuven

Videre utbygging var basert på et såkalt sandwich-system, der en større teknisk etasje med forsyninger lå mellom sengetårn over og poliklinikker og parkeringsanlegg under.

"de Bijtjes" Ziekenhuis Inkendaal, Vleezenbeek

de Bijtjes  

Arkitekt var Richard Foque, professor ved Arkitekthøgskolen i Antwerpen. Han ledet omvisningen, assistert av sykehusets medisinske leder.

De bijtjes = de små biene. 

Sykehuset lå i nydelige, parkmessige omgivelser, med stor dam, skulpturer, enorme trær, osv. Egentlig et slott, med om- og tilbygg for å huse funksjonene bygget skulle dekke. Selve slottsbygningen disponeres nå til administrasjon og fellesrom. De gamle brakkene er nå revet. Stallen ved adkomsten skal bygges om. 

  

Etablert som sykehus 1901, først som hjem for foreldreløse barn. Etter 2.verdenskrig etablert som barnesykehus for alvorlig syke barn. I dag etablert som et spesialsykehus med tilnærmet landsfunksjon for barn med multiple, store handikap. Det utføres ingen operasjoner eller akuttbehandling. Svært mange pasienter er uhelbredelige. Oppholdet dekkes av trygdesystemet. Sykehuset har 300 ansatte. Det er 180 senger for døgnbehandling, ca 80 barn (0-17 år) og 30 voksne til dagbehandling per uke. Disse hentes med egne busser, med inntil 2 timers kjøretid fra sykehuset. 120 pasienter i hjemmepleie med internett-oppkoplede fjernmålinger av kroppsfunksjoner.

Enkle analyser gjøres i hjemmene. Pasienter: spesialisert, kompleks rehabilitering, nevrologiske skader, komapasienter. Ferdigbehandlete komapasienter sendes til spesielle, forsterkede sykehjem. Det er integrerte behandlingsprogrammer, med individuelle program for hver enkelt pasient. Integrert skoletilbud. Flere blir værende på sykehuset livet ut. Enkelte pasienter har vært der i 30 år, mange har blitt avskrevet av familien. 

Privat eier (?), sjenerøst byggebudsjett. Arkitekt Foque startet arbeidet ca 1990, utgangspunktet var et forfallent bygg og et ditto parkanlegg. Trinn 1 (ombygging av hovedhuset) ferdig 1994. Seinere flere byggetrinn. Godt samarbeid mellom arkitekt og byggherre gjorde at man fikk gjennomslag for løsninger, kostnader og arealer som gikk ut over standard normer. De vant også frem overfor myndighetene fordi institusjonen er unik, det finnes ikke direkte sammenlignbare sykehus av denne type i Belgia.

Utgangspunktet var: ​

  • å lage gode omgivelser for pasienter og pasientbehandlingen, inne som ute. 
  • gjennomtenkte løsninger for de ulike pasientgruppene. 
  • full rullestolstilgjengelighet over alt. 

​Svært mange av pasientene er rullestolbrukere med store motoriserte stoler. Det har derfor vært et vesentlig moment å skape maksimal tilgjengelighet. Bl.a. ved hjelp av omfattende utvendige ramper.

Nybygget lå skjult fra hovedinngangen.

  • utstrakt bruk av skyvedører i glass.
  • parkering / oppladingsplass for batterier og rullestoler utformet med hyller/ reoler som skjulte teknikken.

Pasientromene er utformet med brudte hjørner , og 45 graders dørnisjer mot korridor for å gi bedre rullestoltilgjengelighet. Sengeavd. er organisert i trekløver-mønster med grupper à 10 senger pr. ”blad”, (dvs. 30 senger pr avd.). De er både 1-sengs-, 2-sengs- og 4-sengsrom.

 

Anlegget bærer preg av omsorgsfull planlegging, og har mange positive kvaliteter.

Dette var ett av høydepunktene på turen. Arkitekt Foque viste stor innlevelse i behov på alle nivå og av alle typer, og ga verdige, gode løsninger.

Sint Augustinus, Veurne 

Sykehuset ligger like utenfor den historiske byen Veurne, og er et regionalt allmennsykehus som dekker regionen de Westhoek ved Nordsjøkysten og den franske grensen sørvest i Belgia. Regionen har ca. 95.000 innbyggere, men i sommersesongen øker befolkningen dramatisk på grunn av masseturisme til badestedene ved kysten (400.000 ble nevnt). Sykehuset er tatt initiativ til og eies av menigheten ”de Zwartzusters van Brugge”.

2005 Studieturen augustin luftfoto

Dagens sykehus ble etablert i 1961, og er utvidet gjennom mange byggetrinn. Det har i dag vel 200 sykehussenger. I tillegg er det et dagbehandlingstilbud, sykehjem med 50 senger – derav 30 senger for demente, og serviceleiligheter spredt på flere bygg både på sykehusområdet og inne i byen. Sengene fordeler seg på kirurgi (57), medisin (46), nevro-psykiatri (30), geriatri (24), føde- (18) og barneavdeling (17), intensiv og overvåkning (8+5). Sykehuset har 6 operasjonsstuer. Totalt 540 ansatte. Sykehuset hadde en samarbeidsavtale med et annet sykehus for rehabiliteringstilbud.

Utbygging finansieres av offentlige myndigheter, og det stilles krav om strategiplan med et 10-års perspektiv.

Den eldste bygningen ble renovert i 1989 -92. Renovering skjer i en nærmest kontinuerlig prosess, der 3 rom tas i gangen ble det opplyst. Vi besøkte nye og ombygde avdelinger i forskjellige deler av bygningsmassen.

2005 Studieturen augustin kart 2005 Studieturen augustin 2005 Studieturen augustin 

Dialyseavdeling

Dette var den nyeste avdelingen. Den hadde 12 stasjoner og det ble jobbet i to skift. Stasjonene var plassert på rekke langs begge langvegger i et stort rom med god plass mellom rekkene. Hver stasjon hadde til rådighet ca. 2,4 m bredde, og kunne skilles med forheng. Til hver stasjon var det et takmontert TV med fjernstyringsenhet med øretelefon.

2005 Studieturen augustin

Fødeavdeling

Avdelingen virket romslig, hadde høy kvalitet på materialer og innredning og var velutstyrt. Den hadde enerom med bad og egen stellekrok for barnet med glassvegger/skyvedør. Fødestuen var utstyrt med en gedigen fødestol, og det var også kar for fødsel i vann i et eget rom. For øvrig romslig og velutstyrt.

2005 Studieturen augustin 2005 Studieturen augustin

 

Intensiv

Avdelingen hadde 8 senger i bokser med glassvegger. Personalet vurderte dem som noe trange. I tillegg var det 5 senger for oppvåkning/postoperativ. Disse var i bokser åpne mot korridor. Det var registrert økende behov for isolering. Personalet foretrakk lukkede bokser framfor de åpne.

2005 Studieturen augustin

Huize Maria Troost

Dette lå som et eget bygg på sykehusområdet og var et sykehjem for 50 pasienter; 30 demente og 20 sterkt pleietrengende. Bygget var i to etasjer med et lukket atrium for skjermet opphold med fiskedam. Trafikkarealet var organisert som en gang rundt atriet med glassvegg mot dette. Fellesarealene var møblert for å skape en hjemlig atmosfære, og inneholdt bl.a. kjæledyr i bur. Beboerne hadde små enerom med bad og garderobeskap. Romstørrelsene var bestemt av statlige normer, som finansieringen var relatert til. Normene for fellesareal var romsligere enn for pasientrommene, og det ble opplyst at dette var en bevisst prioritering. I tillegg til dagligstuer, spiserom etc var det lagt inn rom for avslapping med tilhørende utstyr (masasjeseng, musikk, film mv).

2005 Studieturen augustin

Serviceleiligheter

På sykehusområdet var det også et 20-talls serviceleiligheter. Leilighetene inneholdt oppholdsrom med kjøkkenkrok, soverom, bad og bod. I første etasje var det fellesarealer. Leie ble opplyst å være 550 € per måned.

Det var også serviceleiligheter knytte til sykehuset (behandlingsmessig og driftsmessig) i flere hus inne i byen. Vi besøkte en leilighet som var noe større enn de på sykehusområdet, og leie ble opplyst å ligge på ca. 600 € per måned. Tre av husene var forbeholdt psykiatriske pasienter som var under oppfølging etter behandling.

2005 Studieturen augustin

Sykehusets web-side er: www.staugustinusveurne.be

AZ Sint-Jan Hospital i Brugge

AZ Sint-Jan Hospital er en ruvende koloss som nok ”skremte vannet” av de fleste av oss da vi kom dit. Vi ble imidlertid mottatt av en veldig hyggelig teknisk sjef ved navn Franky Goetelaar, som tok oss med på en omvisning og gav oss et innblikk i hvordan man kan tenke nytt for å oppgradere denne type strukturer med vellykket resultat. AZ Sint-Jan Hospital har en åtte hundre år lang historie, helt tilbake til 1150 da det gamle sykehuset ble etablert i bysentrum.

Det er i dag et offentlig sykehus, beliggende i utkanten av Brugge, men var fra starten av drevet av uavhengige munker og nonner. På 1600-tallet overtok søstrene av St.Augustinordenen ansvaret. Senere ble ”Administration of Civil Houses of Good” etablert og i 1925 ble denne omgjort til ”Commission of Public Welfare”. AZ Sint-Jan Hospital, slik det ligger i dag, ble offisielt åpnet i 1977. Tomtearealet er på 40 mål, hvorav 19 mål er bebygd og 21 mål er parkområder.

Sykehuset består av en sengepostavdeling på 15 etasjer med til sammen 900 senger – 90 av disse er psykiatriske senger. Inntil denne blokken ligger en serviceblokk på 8 etasjer, formet som et triangel. Dette inneholder røntgen, operasjon, laboratorier osv i tillegg til adkomst og administrasjon. Inne i dette triangelet (i mellomrommet ) er arbeidene i gang med å etablere nye 2400m2 for medisintekniske funksjoner.

Sykehuset gjennomgår i dag en omfattende renovering. Sengepostene skal pusses opp fortløpende fra toppen og nedover. Gynekologiske og barselsengeposter er tatt i bruk og oppussingen er gjort med omhu både i forhold til pasienter, pårørende og ansatte. Formspråket er moderne og det er brukt materialer av høy kvalitet. Det er lagt vekt på å dempe institusjonspreget.

Hver sengepost består av 28 senger, med tre tosengsrom og resten ensengsrom. Alle ensengsrom har bad, garderobeskap, en kjøkkenkrok med kjøleskap og mikrobølgeovn og på barsel er det i tillegg lagt en stellebenk med vask som er atskilt fra resten av rommet med glassvegger (babyboks). Barna ligger normalt på rommet, men hvis moren trenger ro er det etablert et eget rom inne på vaktrommet, der pleierne tar ansvar for barna. Vaktrommet er lukket, men med glassvegger ut mot korridor.

Nyoppussede isolasjonsposter er i ferd med å bli tatt i bruk og er i likhet med gyn / barsel, gitt et moderne formspråk og har gjennomført høy kvalitet. Det er også her lagt vekt på å dempe preget av institusjon, noe som er ekstra viktig når pasienter blir isolert i flere uker. Holdningene / reglene for isolering, er endra de siste åra – det er viktigst med steril luft og overtrykk i rommene (overtrykksisolater). Det er kun en glassdør mellom sluse og isolat. I denne er det tatt hull for at pleier skal kunne kommunisere med pasienten fra slusa. Det er ikke håndvask i slusa, pleieren desinfiserer hendene sine. Det er egne bad til hvert rom, men disse er ikke utstyrt med dusj, da vannet kan være infisert. Håndvasken har rensefilter. Isolasjonsposten har noen tosengsrom i tillegg til ensengsrom. Sykesignalet er koblet opp mot interntelefon.

Sykehuset åpner i disse dager også ny intervensjonsavdeling – angiografi. Det er plassert to rom på rekke med et overvåkningsrom i midten. Alle vegger var fylt med innebygde skap og med en gjennomstikksrekke ut mot korridor for påfylling av utstyr fra utsiden. Strålefaren ble ivaretatt med bly i skyvedørene og det var etablert rutiner for å ivareta sikkerheten og hindre at dører i rommet ble åpnet samtidig med dørene i korridor.

Akutt:

Vaktsentralen er plassert med full oversikt over ambulanseinngangen. Det er 20 behandlingsrom (14 store og 6 små) i mottaket. I tillegg til vaktsentralen, er det en liten vaktstasjon i korridorarealet ved behandlingsrommene. Akuttmottaket har egne hjertemonitoreringsrom med overvåkningsstasjon for døgnovervåkning, trykkammer (til bruk ved dykkeulykker og lignende) og rom som kan brukes for isolering.

Teknikk:

Det bygges nytt sentralt hovedkommunikasjonsrom. Dette ventileres ved at kald luft presses under datagolvet og trekkes av i toppen av skaprekker (rack). Datagolvet har perforerte partier.

Det er en moderniseringsprosess på gang for hele anlegget og inntrykket er at dette er utført med høy kvalitet og står fram som et godt eksempel på at det lar seg gjøre å renovere bygninger fra denne tidsepoken med et vellykket resultat. Det bar preg av helhetlig tenking og bevisst fargebruk i tillegg til bruken av kvalitetsmaterialer.

St. Amanduskliniek - Torhout. 

Siste del av psykiatrituren var viet gruppeboliger/ omsorgsboliger i Torhout, beregnet på ferdigbehandlete, stabile, kronisk schizofrene pasienter og andre som hadde behov for bolig og støtte. På tross av årelange opphold ved institusjon som hadde lagt vekt på trening, hadde den overveiende delen av pasientene lav funksjonsevne og var oftest ute av stand til å klare seg i enkle situasjoner. Institusjonen møtte dem uten krav, men oppmuntret alle ut fra egne valg til å gjøre fremskritt, gjennom oppfølging. Pasientene fikk bestandig beskjed om at de kunne velge å ta mot tilbudene som man hadde.

 

Staten finansierte drift gjennom avtaler og utbygging etter en kostnadssats på 100 000 euro per pasient. Med 60 pasienter, ble det altså 6 mill Euro for dette bygget. Pasientenes opphold var dekket fullt ut (?) og de fikk 150 Euro per måned i lommepenger. Bygget lå ved en sterkt trafikkert vei, 300 meter fra et generelt sykehus, og 200 meter fra senteret i en "småby" på 40 000 innbyggere. Det var en skog mellom bygget og byen, for øvrig grenset det mot et eldre boligområde preget av forfall.

 

Bygningen bestod av to treetasjes bygg som var knyttet sammen. Det var kafeteria, fellesfunksjoner og administrasjon i første etasje av det ene bygget, for øvrig besto anlegget av boliger, gjerne gruppert rundt et fellesrom som to eller tre pasienter hadde ansvaret for. Det var pasientenes ansvar å bruke felles stuer, mange pasienter brukte overhodet ikke disse, men samlet seg i felleslokalene når de ville ha selskap. Pasientene ble tilbudt egne TV-apparater, 60 apparater var kjøpt inn. Anlegget var organisert ut fra ulike behov for kontakt. 12 pasienter hadde egne rom, 2x 15 pasienter hadde leiligheter rundt en felles stue, og de øvrige var organisert rundt grupper på 6 pensjonærer.

Pasientene var utelukkende menn, mange ville bo her resten av livet, Alder var stort stt 50-60 år. Hver pasient hadde sin egen coach, med assistanse fra tre personer. Det var ingen arbeidskrav, men man ble oppfordret til å delta i ulike aktiviteter. Man beskrev virksomheten som psykisk rehabilitering i et mest mulig åpent klima.

På grunn av at man bevisst ikke stilte krav, krevdes en uendelighet av kontakt og innlevelse i hver enkelt beboer for å vinne tillit og å få resultater. Lederen, Karel van Zillegem, var åpenbart "the master of small steps and changes".

St.Amandus, Beernem

Omvisningen ble ledet av Franky Gotelaars, som på to dagers varsel hadde satt av tid til å stå for en full dags omvisning på så vel AZ Sint Jan, som Beernem og Torhout. Franky, som for kort tid siden hadde vært eiendomsdirektør ved Beernem, var en entusiastisk varm person med stor innsikt og innlevelsesevne. Han fortjente utvilsomt de to bjørnene han fikk, og får en til å tenke på vår evne til å ta oss av utenlandske besøkende til våre institusjoner.

Psykiatrien i Belgia er i all hovedsak privat, oftest drevet av katolske institusjoner. Broeders van Liefede, som eide og drev St.Amanduskliniek i Beernem, hadde til sammen 13 psykiatriske sykehus, stort sett store, gamle totalinstitusjoner. Broderskapet drev også institusjoner for "ferdigbehandlede" pasienter, gjerne som små gruppeboliger eller hus for fem til åtte pasienter, med støtte. Så vel utbygging som drift var likevel basert på tilskudd fra Staten. Utbygging av nye institusjoner var basert på at man fikk 100 000 Euro per pasient. Man fik også et driftstilskudd, og pasienter i de psykiatriske gruppeboligene vi så fikk 150 Euro per måned i lommepenger.

St Amandus Kliniek var en enorm totalinstitusjon på et område i utkanten av Beernem, med 4-500 pasienter, de fleste psykiatriske. Man drev også virksomhet for psykisk utviklingshemmede, med boliger, dagvirksomhet/ trening/ terapi. Det synes som om pasientene var innlagte i lange perioder, ofte over flere år. St. Amanduskliniek hadde en rekke bygg som ble utnyttet til ulike formål. Man drev egen restaurant, hadde en rekke verksteder, og hadde åpenbart tidligere gårdsdrift.

Tomten var på 45 ha, altså det samme som Ullevål sykehus. Den ga inntrykk av en stor, gammel park, og det var anlagt dammer med broer over minst ett sted, som en oase for pasienter og personale. Bygningsmassen var i store trekk fra siste del av 1800-tallet og første tiår av 1900. Bygningsmassen ved Beernem var grundig renovert de siste årene, og holdt høy standard etter belgiske mål.

Arkitektforum besøkte først St.Josef, et bygg med en åpen og en lukket enhet for schizofrene (20+12 pasienter). Åpen enhet hadde oppholdstider rundt 3-6 måneder. Gruppevirksomhet var utbredt. 80 % av pasientene (og personalet?) røkte, og dette satte preg på lokalene.

I renoveringen hadde man bygget inn gamle terrasser, og fått større rom og gode balkonger som vendte ut mot en hage. Det gamle korridorsystemet var opprettholdt, uten flytting av korridor mot yttervegg, slik vi så det i Berlin. Man hadde satset på åpne løsninger, uten dører mellom korridor og henholdsvis oppholdsrom og spiserom. Takhøydene på 4-5 meter og store vindusåpninger ga en romslighet som pasienter og personale satte pris på. Man satset på gode møbler, og brukte lenestoler med en skinnimitasjon som hadde stor motstand mot svimerker. Løsningen ga mulighet til gode kontorer og møterom, og en utstrakt bruk av glass ga lysinnslipp til korridoren. Et sentralt møterom/ vaktrom var personalets base. Herfra mononitorerte man arealene gjennom et sentralt system, med en stor, svingbar overvåkningspult som stod på et 6 meter langt, avrundet bord.

I annen etasje var lukket avdeling, med trange rom, færre lysinnslipp og en grå og trist atmosfære. Det var bilder på veggene, mange bragt inn av pasientene selv. Flere hadde tema som vi neppe ville valgt på norske sykehus, blant annet et blodig hode - riktignok tatt fra en filmplakat. Lukket avdeling la en del vekt på ADL-trening. Et belterom med vindu i døren hadde direkte forbindelse med et overvåkingssysstem, ser personalet kunne se og snakke med pasienten. På spørsmål om man ikke burde være hos pasienten, var svaret at man prioriterte funksjon, det vil si personalets sikkerhet foran alt annet. Det var stort stt enerom på lukket avdeling. Rommene var så små at den store takhøyden skapte en ubehagelig, trang følelse. Rommene hadde eget WC med vask, men dusj fantes kun på egne baderom - 1 dusj per 6 pasienter.

Vi så deretter et bygg for "kreativ terapi" for mentalt funksjonshemmede. Dette lå i et ombygd fjøs, der man hadde satset på å vise den gamle bygningen og bygge videre på de røffe karakteren i bygget. Det var stort sett industrigulv og åpne lydplater i taket. Midlene ble prioritert på gode og slitesterke arbeidsbenker og annen innredning.

  

Siste del av besøket var viet en ny ombygget dagenhet, der man hadde åpnet den ene delen av det ca 70 meter lange bygget til å lage åpne rom med innlagte mezzaninetasjer. Disse tre små mezzaninboksene ble brukt til gruppevirksomhet. Det var direkte fornbinndelse med hovedplanet, der det foregikk en rekke aktiviteter, men vår utmerkede vert hevdet at gruppene ikke mistet konsentrasjonen, fordi man ikke kunne overhøre samtaler, bare høre at man snakket.

En billedlig rundtur:

                                                                                                                   

Neste studietur: Studieturen Paris - 2006 Forrige studietur: Studieturen England - 2004