2007:4 HMT nyhetsbrev

Nyhetsbrev 4-07: Alt er relativt

Under et besøk i Latvia nylig, fikk jeg gleden av å se fire latviske sykehus på nært hold. Gleden lå mest i at det ga perspektiver på den høye kvaliteten av våre egne sykehusbygg. Når personalet, ifølge Adresseavisen, hevder at Kvinne/ Barn-senteret ved St.Olavs Hospital burde vært bygd på nytt, får undertegnede lyst til å si: Dra til Latvia! Vi har ikke mye å klage på i Norge. Så vel universitetssykehus som lokalsykehus i dette baltiske landet var av en sjeldent dårlig bygg- og anleggsmessig standard. Det nest største universitetssykehuset hadde for eksempel ikke ventilasjonsanlegg i noen del av bygget. Det luktet urin, mat og død på sengerommene – og det fantes så godt som bare firesengsrom. Isolat i vår forstand finnes ikke. Polikliniske pasienter sitter på rad og rekke i mørke ganger og venter på å komme inn til legen.

 

Dette er normalsituasjonen – så vel i det rike Riga som på den mer fattigslige landsbygda. Denne normalen slår også ut når latvierne skal fornye sine sykehus. De politiske myndighetene har eksisterende latviske bygg som standard. Flere steder har man mistet muligheten til å bygge nytt, fornye ved å kvitte seg med det vi ville si var totalt uhensiktsmessige løsninger. I stedet hevder myndighetene at det er bedre å fornye, gjennom renovering i kombinasjon med påbygg, og legge opp til samme standard som man har. Det blir jo så billig. Latviske sykehus fornyes, og det trengs fleksibilitet, generalitet og tilpasningsevne likså vel som i Norge.

Forrom til operasjonsrom, latvisk lokalsykehus

Det er likevel tydeligvis ikke aktuelt å legge de samme maler og mål til grunn for sykehusutbygging i Latvia som i Norge. På ett vis er det merkelig. Nye industri- kontor- og bankbygg oppføres raskt, og med en kvalitet som i all hovedsak tilsvarer andre europeiske land. Pengestrømmene inn i landet er formidable, så langt fra Russland, men etter hvert trolig også fra EU, slik det skjedde med infrastrukturutviklingen i det tidligere Øst-Tyskland. Helsevesenets bygninger ligger imidlertid sørgelig på etterskudd. Det kan se ut som om noe er på gang, selv om vi ikke riktig vet hva. Det har vært holdt en internasjonal konkurranse om utvikling av landets mest prestisjefylte universitetssykehus, og en liten, liten del av dette sykehuset er allerede opprustet – med finsk bistand. Konkurransen ble imidlertid avblåst, fordi det ble klaget på vinnerresultatet. Her deltok for øvrig kjente aktører fra finsk, skandinavisk og engelsk sykehusplanlegging.

Det drives ennå ikke noen sammenfattende helseplanlegging i Latvia. Det er en slags konkurranse mellom lokalsykehus. Mange ligger bare 3-5 mil fra hverandre, og man kjemper i noen grad om å ta pasientgrunnlag fra hverandre. Og det er åpenbart lite rasjonelt å drive en rekke småsykehus der en kunne klart seg med langt færre. Sengefaktoren er for eksempel ca 10 senger per 10 000 innbyggere – over 3 ganger så mange som i Norge. På den andre siden er det færre sykehjemsplasser. Tallet for senger lar seg derfor ikke sammenligne direkte.

Kvalitetsbegrepene våre utfordres. Å forstå er ikke lett. Men å kjenne etter – på hva landets innbyggere mottar av helsetjenester og hva de er fornøyd med er kanskje enda vanskeligere.