2016:5 HMT nyhetsbrev

2016:5 HMT nyhetsbrev

Moderne ruiner og historiske spor

Hva skjer med våre byer og tettsteder når helse- og sykehusbygg fraflyttes?

Sykehus er sammen med kirker, rådhus, rettsbygninger, festninger og museer viktige samfunnsinstitusjoner som signaliserer sosial og almen status. De er mentale punkt i vår bevissthet. Hva skjer når disse fraflyttes? Kan slike bygg få annen funksjon og innhold, og beholde sin status som viktig i bybildet?

Norske helseforetak eier til sammen ca 5 millioner m2 bygg. Mye av dette er gammelt og ukurant, og dårlig egnet til moderne sykehusdrift. Det er ønskelig fra statlig hold å fornye bygningsmassen og det investeres ca 6 mrd kr pr år i nye sykehusbygg. Hvis man regner en kvadratmeterpris på ca 70.000 NOK, vil det si ca 80.000 m2 nybygg i året. Det koster noe å eie enhver m2, ny eller gammel. Dette betyr at HFene må avhende det gamle sykehusbygget for å få regnestykket sitt til å gå opp.

Noen av oss bekymrer oss for hva som skjer i våre byer og tettsteder når sykehusfunksjoner legges ned eller flyttes, og husene blir stående tomme eller avhendes til kommersielle aktører. Hvordan skal vi utvikle og bevare by-og tettstedsmiljøene til fellesskapets beste?

Det finnes mange eksempler i hele landet på helse-og sykehusbygninger som har mistet sin funksjon. Noen er suksessfylt omregulert og fylt med nytt innhold, noen er revet og andre står som moderne ruiner. Kan ansvaret for dette plasseres ett sted?

Historiske spor

Historisk sett representerte bygging av det lokale sykehus en ny tid for befolkningen, en materialisering av velstand, status, sosial- og fysisk trygghet, datidens katedralbygging! Disse bygningene ble ofte gitt en majestetisk form og størrelse, og sentral plassering i stedets fysiske struktur.

Nye sykehus krever mer plass som kanskje ikke er tilgjengelig, man flytter derfor ut av byens struktur og ut i åpent landskap. Tilbake står et tomt og svært utsatt hus. Mange av disse bygningene er gode representanter for sin tids byggeskikk. De utgjør viktige brikker i en etablert struktur. Rivning vil ofte være en arealmessig og økonomisk fornuftig løsning for eieren. Noen ganger vil det være helt feil.

Når ditt barnebarn spør, og du kan svare at her lå byens første sykehus, kan det være barnets første fortelling om byens historie. Med litt utfyllende kommentarer gir dette det som kan bli til tilhørighet og kontinuitet. En forutsetning for at sistnevnte kan skje er at bygningen fylles med nytt innhold, eller etterlater et annet historisk spor.

I våre store byer er bevisstheten rundt dette ofte tilstede. Et godt eksempel er Rikshospitalets utflytting fra Oslo sentrum. På den gamle tomten ble noen hus revet, noen fikk nytt liv og nye hus kom til. Resultatet er at man har fått en pulserende bydel, hvor de historiske sporene kan leses.

Store bygninger, elven, sjøfronten, hoppbakken hjelper oss å orientere oss på et sted eller i en by. Dette blir mentale punkt. Noe som skiller seg ut slik at vi ikke mister orienteringen. Dette har også betydning for tilhørigheten.

Disse mentale punktene er det viktig at noen er bevist på at finnes. Noen ganger er det tilstrekkelig å bevare strukturen eller fotavtrykket, etterlate et spor, gode spor som kan fortelle historien. Innholdet kan være underordnet, bare strukturen består.

Et eksempel finner vi i Kristiansand. På et hjørne i Markens ligger McDonalds. Men hvorfor ser bygningen ut som et lite gresk tempel?  Jo, dette var i sin tid Kristiansands store Bank!

Vi nordmenn sier ofte at naturen er det viktigste for oss, det er der vi trives best, byutvikling er noe fremmed, «hver mann sitt nes». Dette endre seg. Vi er i ferd med å utvikle en urbanitet i Norge. Stadig flere av oss ønsker i større grad enn tidligere å være der det er andre mennesker, bo der det bor andre, oppsøke steder hvor vi treffer andre. Denne utviklingen er kommet lengst i de store byene, men de mindre byene og tettstedene kommer etter.         

Det er politisk enighet i Norge om at vi skal ha en livskraftig distriktsutvikling. Vi vil at folk skal trives og bo i småbyer og tettsteder. Arkitektur-og planfagene er viktige leverandører av kunnskap for å skape og vedlikeholde attraktive steder der folk vil være, samles, og har lyst til å bo. Vi må derfor sikre at våre byer og tettsteder beholder sin identitet, at de viktigste historiske sporene ikke fjernes.

Noen eksempler

Gamle rikshospitalet i Oslo er et godt eksempel på god byutvikling, en vellykket ny bydel sentralt i byen, men mange historiske spor bevart. Her ble det arrangert en arkitektkonkurranse som dannet grunnlag for en regulering. Prosessen ble styrt av Statsbygg, så ble tomtene solgt og utbyggingen satt i gang.

Da Østfold fikk nytt sykehus på Kalnes, ble Fredrikstad sykehus solgt til en kommersiell aktør. Arealet utgjør 35 mål sentralt i byen. Arealet ble ikke regulert før salg, kommunene har til dels mistet sitt styringsverktøy. Det er ønskelig med boligutvikling, men samtidig sies det at området er så stort at her bør være muligheter for andre funksjoner også. Her er det at regulerende myndigheter ikke bør slippe roret for tidlig, men styre prosessen til allmenhetens beste.

Harastølen sanatorium i Luster, bygget i 1902 fraflyttet for godt i 1995. Et bygg på 5000m2, nå i 2016 vurderer eier å rive det.

Ålesund gamle sykehus, bygget 1894 og 1905, revet 1974/1983, ingen historiske spor er etterlatt, erstattet med ordinære boligblokker. Nytt sentralsykehus på Åse tatt i bruk 1971.

Farsund sykehus, SSHF ble nedlagt og overtatt av kommunen i 2005 uten planer for videre bruk, den store betongbygningen fra 1938/1961 har siden stått tom. I dag 11 år etter, foreligger det en reguleringsplan med tanke på boligbygging. Denne reguleringen kunne vært gjennomført tidligere, helst i forbindelse med nedleggelsen, da ville kommunen spart store summer i vedlikehold og området ville i dag fremstått som en naturlig del av et etablert boligområde.

Dette foregår i hele landet. Sykehusstrukturen endrer seg, i regioner som i dag har mange lokasjoner er planen samlokalisering, for eksempel Sykehuset Innlandet HF og Helgelandsykehuset HF. Her er store og lokalt viktige bygninger som mister sin funksjon. Jeg ønsker å stimulere til et faglig ansvar og engasjement for ivaretakelse av våre mindre byer og bygder når sentrale sykehusfunksjoner nedlegges og bygninger blir stående tomme.

Kompetanse, bevissthet og ansvar

Kompetansen på dette fagfeltet sitter nødvendigvis ikke i de ulike kommunene i Norge. Det er derfor viktig å plassere ansvaret for slike transaksjoner ett sted slik at det ikke blir tilfeldighetene som styrer. Sykehusbyggene eies av de ulike helseforetakene, altså er de statlig eiendom. Hvilket ansvar påhviler helseforetakene og staten når disse eiendommene fraflyttes? Gamle sykehusbygg må ikke kun har betydning i HFets regnearket via salgssummen, der målet for prosessen er å få mest mulig penger for tomta.

Bør det pålegges HFene et krav til forvaltning som kan sikre at eiendommene utnyttes i fellesskapets interesser, at de i samarbeid med kommunene tar i bruk styringsverktøy som å avholde regulerings-og arkitektkonkurranser som kan danne grunnlag for regulering, salg og utbygging av arealene? Ville det være en ide å inkludere reguleringsprosessen av de gamle sykehusbyggene i utviklingen av det nye sykehuset? Dette ansvaret bør ligge på det offentlige, representert ved helseforetakene.

Alle hus er et spor, men skal ikke av den grunn tas vare på. Det er viktig å utvikle kompetanse på urban samfunnsutvikling, sørge for at bl.a. arkitekter, byplanleggere, urbanister og samfunnsgeografer interesserer seg for dette, at de engasjeres og får påvirke disse prosessene.

Det er viktig å utdanne studenter til å lære seg å finne de mentale punktene i byer eller tettsteder, slik at vi ikke mister dem. Arkitektforums medlemmer vil bidra og vi har opprettet et samarbeid med Arkitektavdelingen ved NTNU og vi prøver å sette fokus på disse utfordringene.

Det er et stort engasjement i slike saker blant våre medlemmer. Inger Johanne Rushfeldt refererte fra vårt medlemsmøte om temaet i Arkitektforums forrige artikkel i HMT, og avslutter med referanse til St.Olav Hospital og prisen for Attraktiv by 2015: «en storartet demonstrasjon av hvordan stat og kommune kan optimalisere sine ressurser, og vise at det ikke er konflikt mellom god sykehusutvikling og god byutvikling»

La denne kunnskapen og viljen komme andre byer og tettsteder til gode.