2007:5 HMT nyhetsbrev

2007:5 HMT nyhetsbrev

God arkitektur på pasientenes, behandlingens og personalets premisser er ikke lenger noen selvfølge. Dagens mantra for utforming av helsebygg synes å være: ”Godt nok - og billigst mulig”. På NSHs nasjonale helsekonferanse først i september ble dette nevnt i et innlegg, og begrunnelsen var at man da får penger til viktigere ting, underforstått saker som angår pasientbehandling mer direkte.

Faren med en slik tankegang er at man ikke bryr seg så mye om hva som er godt og godt nok, men i stedet fokuserer på ”billigst mulig”. Man skal vite mye om hva som fungerer og ikke fungerer for å bestemme seg for kvalitetsnivå. Lite penger bør fremme kreativitet hos dem som former byggene, men kunnskap må til om man skal være sikker på at virkemidlene settes inn der de trengs mest med begrensede budsjetter. Kunnskapen finnes i noen grad, men er stort sett anekdotisk og erfaringsbasert. Systematisert og/ eller forskningsbasert kunnskap finnes det lite av.

Temaet er verd en bred dekning. I denne omgang skal jeg ta opp noen saker som gjelder psykisk helsevern. Dette er ikke tilfeldig. Innen psykiatrien er man generelt svært lite opptatt av bygningene og de øvrige fysiske omgivelsene som ramme rundt pasientbehandlingen. Dette gjør det vanskelig for å få støtte for omgivelser som bygger opp under et godt pasient-, behandlings- og personalmiljø. Det kan være et lite skille mellom velfungerende og dårlig fungerende omgivelser, og dette vet man for lite om. Lager man for eksempel smale korridorer og små rom og neglisjerer behovet for plass for pasienter som trenger mye rom omkring seg for å spare penger, kan man tape mer funksjonelt og arbeidsmessig enn man i første omgang vinner på investeringssiden.

Det evige problemet er at man strengt tatt ikke vet hvordan, og ikke minst hvor stor andel av behandlingsresultatet og arbeidsmiljøet som kan tilskrives de fysiske omgivelsene. Betyr byggene 0,1 %, er det kanskje ikke så galt å følge mantraet fra overskriften på dette innlegget. Betyr det 3-5 %, bør man nok tenke seg grundig om før kvaliteten reduseres fra godt til godt nok. Det bør utvikles en erfaringsbase, der erfaringer fra prosjektering av bygg for psykisk helsevern samles for å komme framtidig ut- og ombygging til gode. Når jeg sier ombygging, bygger dette på at en stor del av våre DPSer vil være modne for endringer i løpet av få år. Dels er de allerede ombygde psykiatriske sykehjem – som ble bygd etter modell av somatiske sykehjem, dels forandrer arbeidsmåtene seg kraftig. Også sykehusavdelingene står foran endringer ettersom pasientklientellet forandres og ansvaret for flere grupper flyttes til DPS-nivå. Blant annet ser behovet for døgnplasser ut til å gå ned, både i sykehusavdelinger og i DPS.

Det vil ikke nødvendigvis være noen lykke for det psykiske helsevernet om man tar lett på utformingen av omgivelsene i de lave investeringers navn. Penger spart er ikke bestandig penger tjent i en foranderlig verden. Psykisk helsevern i Norge er under omstilling. Opptrappingen på personellsiden burde i hvert fall følges av en gjennomgang de fysiske omgivelsenes betydning, for å sikre at begrensede midler brukes på beste måte innen de tilgjengelige investeringsrammer.

Bjørn Egner – æresmedlem i NSH

Arkitekt MNAL Bjørn Egner, Eliassen og Lambertz-Nilssen ble utnevnt til æresmedlem av NSH på jubileumskonferansen i Haugesund 5.-7. september 2007. Bjørn er den fjerde arkitekten som har fått en slik heder. Dette viser at arkitekter har spilt en svært viktig rolle i utformingen av det norske helsevesenet. Bjørn har vært medlem av styret i NSH i åtte år, og hevet arkitekturfanen høyt. Vi gratulerer!