2006:2 HMT nyhetsbrev

Nyhetsbrev 2-06: Er kapasiteten i sykehus bestemt av sengene?

Sengene definerer sykehuset. Uten senger, intet sykehus. Ett av de viktigste uttrykkene for sykehusets størrelse er hvor mange senger sykehuset har. Antall senger er en kjent størrelse for de fleste av oss, og gjør at vi tror vi vet mye om størrelsen, innholdet og kapasiteten når vi hører at et sykehus har for eksempel 400 senger. Men gjør vi det? Er antall senger det viktigste målet på hva sykehuset driver med og hvilken kapasitet det har? Blir sykehusets kapasitet til å behandle pasienter virkelig bestemt av sengetallet? For 30 år siden var sammenhengene mellom behandling og senger mer entydig enn i dag. I dag behandles langt flere i færre senger, mer gjøres uten innleggelse, og sammenhengen mellom behandlingskapasitet og senger blir en annen enn tidligere.

Kapasiteten i sykehus blir tydeligere bestemt av behandlingskapasiteten, mens behovet for oppholdskapasitet blir avhengig av behandlingsformene. Disse er langt mer differensiert enn før – fra polikliniske inngrep som maksimalt trenger en hvilestol, til tung intensivbehandling med bruk av respirator. En seng er så definitivt ikke lenger en seng. Likevel har vi senger i ryggmargen, og hierarkiet i sykehuset er fortsatt bestemt av antall senger som avdelingsoverlegen har til disposisjon. Vi burde heller opparbeide det samme forholdet til antall operasjonsstuer, behandlingsrom som vi i dag har til sengene. Den faglige – og dermed kapasitetsmessige avhengigheten til senger og andre typer opphold i sykehuset går langs et kontinuum fra full avhengighet ved tung intensivbehandling til ingen avhengighet ved de enkleste polikliniske behandlinger. Vi har derfor behov for å vite om det er en rimelig balanse mellom ulike oppholdstyper og behandlingsformene som definerer behandlingstilbudet ved sykehuset.

Vi har allerede en rekke sengetyper. Regn selv: observasjonssenger, hvilesenger, ”vanlige” senger, barnesenger, fødesenger, intermediærsenger, step-down-senger, neonatalsenger, intensivsenger, oppvåkningssenger, osv. Normerte senger brukes fortsatt som begrep, enda kurpengesystemet for lengst er avviklet. Tekniske senger pleide å være ensbetydende med intensivsenger, fordi tekniske senger forutsetter at pasienten har en annen seng å komme tilbake til etter at hun brukte den tekniske. Slik er det ikke lenger. Pasienten kan legges rett inn og skrives rett ut av en intensivseng. Neonatalsenger regnes likt med normale senger i statistikken. Begrepene smuldrer. Det er stadig viktigere å måle ressursbruk og kapasitetsutnyttelse. Her kommer de effektive sengene inn. SAMDATAs senger er effektive senger , som er det samme som det faktiske antall tilgjengelige oppholdsdøgn for innlagte pasienter i et sykehus i et år, omregnet til senger på årsbasis. Stengte sengeposter telles altså ikke med. Det er derfor færre effektive senger enn det faktiske antall senger som er stilt opp i sykehusenes sengeområder.

Når vi planlegger, må vi derfor se på alle typer oppholdskapasitet, og sikre at denne er i balanse med kapasiteten for de ulike formene for diagnostikk og behandling. Behovet for heldøgns oppholdsplasser må derfor vurderes ut fra behovene til de ulike pasientgruppene det skal planlegges for, og sengeressursene må spesifiseres langt mer enn det som gjøres i dag. Antall pasienter som skal motta en gitt behandling er den ytre begrensningen. Kapasiteten på rom, utstyr og personell til behandlingen dimensjoneres etter dette. Kjeden av oppholdsbehov må så ses i lys av dette. Og man må se behovene i alle ledd – i stigende grad også det som skjer utenfor sykehus. Hele behandlingskjeden får således betydning for planleggingen av behandlingskapasitet og den resulterende oppholdskapasiteten i sykehus.

Vi ser en slik differensiering allerede. Det kan se ut som om kravene til effektivitet og utnyttelse av sengeressursene presser de vanlige sengene fra hver sin ende av behandlingskjeden. Det trengs mer intensivbehandling og – senger i takt med utviklingen av antall eldre med komplekse tilstander. Fra den andre siden erstattes ”vanlige” sengeposter med femdøgnsposter, observasjonsposter og dagplasser, samt pasient- og sykehotellsenger. Det etableres nye halvannenlinjetilbud; intermediærenheter som overfører deler av sykehusbehandlingen til enheter utenfor.

I dette konglomeratet av sengebegreper hører vi likevel krav fra sykehus om ”at man må ha minimum så og så mange senger”, uten at det er spesifisert hva slags behov disse skal dekke. Det kan reises mange diskusjoner ut fra dette utgangspunktet. Det synes i hvert fall klart at det er behov for en skikkelig definisjon av sengebegrepene som florerer i norsk sykehusplanlegging.

Årets studietur

Årsmøtet i Arkitektforum 30.mars i Oslo gir forhåpentligvis beskjed om hvor årets studietur skal gå. Hete kandidater så langt er Østerrike og Frankrike. Vi kunne ha trengt en sykehusarkitekt eller annen fagperson med gode franskkunnskaper og lyst til å være med å lage en studietur til landet med kanskje Europas beste helsevesen, og mange spennende helsebygg. Håper noen har lyst til å bidra. Meld dere gjerne til styret eller undertegnede.